
Maud Allan as Salomé, 1907

images that haunt us


“I did ‘Salome’ as a purgative”, declares Nazimova. “The trash I had played made me sick with myself. I wanted something so different, so fanciful, so artistic, that it would take the taste out of my mouth”. Costume designs for Salome were Natacha Rambova’s (including the iconic wig).





“Wenn jeder einen Körper hätte wie ich, würden alle nackt herumlaufen”: Ihre eigene Hüllenlosigkeit vertrat Berber mit großem Selbstbewusstsein – das Foto zeigt sie als “Salomé”. Gleichzeitig verwahrte sich die Tänzerin dagegen, in eine bestimmte Schublade gesteckt zu werden: “Ich bin keine Nackttänzerin”, betonte Berber im Dezember 1922 im Interview mit einem Wiener Journalisten. Der sich vor allem darüber freute, dass sie das Gespräch im Bett sitzend, mit vorn geöffneter Bluse, absolvierte.
“If everyone had a body like me, everyone would walk around naked”: Berber represented her own shamelessness with great self-confidence – the photo shows her as “Salomé”. At the same time, the dancer protested against being pigeonholed: “I’m not a nude dancer,” Berber emphasized in an interview with a Viennese journalist in December 1922. Who was particularly pleased that she sat in bed during the conversation, with her blouse open at the front.
quoted from Der Spiegel: Anita Berber : die Hohepriesterin des Lasters

Nackttänzerin Anita Berber : Die Skandalnudel der Zwanzigerjahre
Sie kokste und soff, schlief mit Männern und Frauen und bewarf Störer mit Champagnerflaschen: Anita Berber war selbst für die wilden Zwanziger zu wild. Die Exzentrikerin starb schon mit 29 – ausgezehrt, verarmt, unverstanden.
Berber war schon zwei Jahre tot, als Schriftsteller Klaus Mann diese Szene 1930 im Magazin “Die Bühne” schilderte. Sie zeigt, wie fragil die Skandalnudel war, und auch ihren sozialen Rang gegen Ende ihres Lebens: den eines Freaks, den die Haute Volée zwar gern auf der Bühne begaffte, sonst aber tunlichst mied. “Man wies mit dem Finger nach ihr, sie war vogelfrei”, schrieb Mann. “Sogar für das Nachkriegsberlin war sie zu weit gegangen.”
“Nachkriegserotik, Kokain, Salomé, letzte Perversität, solche Begriffe bildeten den Strahlenkranz ihrer Glorie”, urteilte Mann. Dabei war Anita Berber ursprünglich nicht nackt ins Rampenlicht gesprungen, um die Radaupresse zu beglücken. Sie wollte, dass ihr Talent entdeckt wird.
Berber war beileibe nicht die erste Nackttänzerin. Den Skandal sieht Theaterwissenschaftlerin Ulrike Traub darin, dass sie Hüllenlosigkeit mit der “bewussten Exposition des Hässlichen” kombinierte und so von Erotik abkoppelte.
quoted from Spiegel : Nackttänzerin Anita Berber : Die Skandalnudel der Zwanzigerjahre
Nude dancer Anita Berber : The scandalous nude of the 1920s
She did coke and drank, slept with men and women and threw champagne bottles at troublemakers: Anita Berber was too wild even for the Roaring Twenties. The eccentric died at the age of 29 – emaciated, impoverished, misunderstood.
Berber had already been dead for two years when writer Klaus Mann described this scene in the magazine “Die Bühne” in 1930. It shows how fragile the scandalous nude was, and also her social rank towards the end of her life: that of a freak, whom the haute volée liked to ogle on stage, but otherwise avoided as much as possible. “The finger was pointed at her, she was an outlaw,” Mann wrote. “She had gone too far even for post-war Berlin.”
“Post-war eroticism, cocaine, Salomé, ultimate perversity, such terms formed the aureole of their glory,” said Mann. Anita Berber didn’t originally jump into the limelight naked to please the rowdy press. She wanted her talent to be discovered.
Berber was by no means the first nude dancer. Theater scholar Ulrike Traub sees the scandal in the fact that she combined nakedness with the “conscious exposure of ugliness” and thus separated it from eroticism.


Salome’s studio photographs carry a charge of tense poses, movement and dynamic play with light. The role of Salome is played here by his wife Ervína Kupferová. The photo shows Drtikol’s interest in Art Nouveau, symbolism, historical and mythical themes. (quoted from source Arthouse Hejtmánek)





Waldemar Eide is presented in a large exhibition at the Stavanger Art Museum this winter.
Waldemar Eide is presented in a large exhibition at the Stavanger Art Museum this winter. Waldemar Eide was born in Stavanger in 1886 and was one of Norway’s leading portrait photographers in the first half of the 20th century. He was among the first photographers to consider himself a visual artist, and had an active exhibition business in Stanvanger and abroad. He received several awards for his photographs and also regularly wrote about art and photography for trade journals and newspapers.
Eide was a pictorialist and thus placed great emphasis on the painterly qualities, on light and shadow in a picture. This led to his pictures often convey an almost dreamlike sense and this style resonated well with the dancers, actors and musicians of the time.
His studio in Stavanger was a meeting place for visiting artists and personalities who wanted to have their portraits taken, as well as the local population. Composer Sergej Rakhmaninov, historian Macody Lund and opera singer Kaja Eide Norena were among the many he photographed. He is perhaps best known for the pictures of the Russian ballet dancer Vera Fokina, whom he depicted in 1919.
The exhibition is curated by art historian at Stavanger art museum Vibece Salthe and is on display until 19 February 2017. [quoted from Norges Fotografforbund, original text below (*)]


[(*) quote in original language] Waldemar Eide presenteres i stor utstilling på Stavanger kunstmuseum denne vinteren.
Waldemar Eide presenteres i stor utstilling på Stavanger kunstmuseum denne vinteren.Waldemar Eide ble født i Stavanger i 1886 og var en av Norges ledende portrettfotografer i første halvdel av 1900-tallet. Han var blant de første fotografene som betraktet seg som billedkunstner, og hadde en aktiv utstillingsvirksomhet i inn- og utland. Han mottok flere priser for sine fotografier og skrev i tillegg jevnlig om kunst og fotografi for fagtidsskrifter og aviser.
Eide var piktorialist og la dermed stor vekt på de maleriske kvalitetene, på lys og skygge i et bilde. Det førte til at bildene hans ofte fikk et nærmest drømmende preg og denne stilen resonnerte godt med tidens dansere, skuespillere og musikere.
Atelieret hans i Stavanger var et møtested for besøkende kunstnere og personligheter som ville la seg portrettere, i tillegg til lokalbefolkningen. Komponisten Sergej Rakhmaninov, historikeren Macody Lund og operasangeren Kaja Eide Norena var blant de mange han fotograferte. Mest kjent er han kanskje for bildene av den russiske ballettdanseren Vera Fokina, som han avbildet i 1919.
Utstillingen er kuratert av kunsthistoriker ved Stavanger kunstmuseum Vibece Salthe og vises til og med 19. februar 2017. | src Norges Fotografforbund